Berggrunn, topografi og klima er svært vekslande frå nord til sør og frå aust til vest i landet vårt. Dette har gitt grunnlag for kulturelle særpreg og store variasjonar i jordbruksdrifta, noko som har ført til eit mangfald av kulturhistoriske og biologiske verdiar.

Når et nytt område skulle kristnes i middelalderen, synes det å ha vært vanlig å slette spor etter eldre trospraksis ved å reise nye bygninger.

De gamle mesteres kunnskap om byggeskikk, materialvalg og plassering i landskapet er av unik verdi når klimaendringene utfordrer oss.

Helt siden den tidlige turismen sakte vokste fram i Norge utover på 1800–tallet, har landskapet stått sentralt.

Skandinavisk historie i perioden fra ca. 800 til 1100 er preget av påvirkning fra alle deler av den kjente verden - fra Arabia til Grønland og Amerika - og av den skandinaviske reaksjonen på disse innflytelsene.

Skurd i tre har alltid vore ei viktig uttrykksform i norsk folkekunst, og nådde tidleg eit høgt nivå. I Osebergdronningas gravgods finn vi treskulptur av så høg kvalitet at det knapt finst utøvarar som kan kopiere det i vår tid.

Tradisjonelt har ildstedets form og plassering vært bestemmende for hjeminnredningen. En åre midt på golvet gir plass til møbler langs veggene. Røykovn eller peis i hjørnet tillater en friere møblering.

Nærheten til havet og den lange kystlinjen har gitt landet vårt sitt særpreg. Havets ressurser har skapt muligheter for en kystbosetning med et variert næringsmønster, der båten var sentral både som arbeidsplass og framkomstmiddel.

Den norske naturen er ekstremt variert! Norge strekker seg fra 580 til 710 N, fra eikeskog i den tempererte løvskogsonen i sør via de ulike barskogssonene helt opp til hei og tundra i den sørarktiske sonen i nord.

En reise i det norske kulturlandskapet er en reise i et landskap mennesket har skapt – mennesket, bonden. Det er gjennom rydding av skog og dyrking av jord at landskapet slik vi ser det i dag har blitt til. Det er det aktive landbruket over hele landet som gjør Norge en reise verd.