Kystkultur

Kystfolk levde med en fot i båten og en på land. Går vi tilbake til den tiden som har blitt kalt vår gamle bondekultur, tiden fra andre halvdel av 1800–tallet og bakover, levde de fleste nordmenn ved kysten. Den typiske måten å livnære seg på, var å kombinere jordbruk med en eller flere former for kystnæringer som sjøfolk, fiskere, oppkjøpere og handelsfolk, fisketilvirkere eller med håndverk som skips– og båtbygging, bøkkervirksomhet, notbinding, reipslaging eller seilmakeri.

Jordbruket er fiskets mor, heter det. Fram til forrige hundreårsskifte baserte alle hushold på landsbygden langs kysten seg på å skaffe i hvert fall noe av eksistensgrunnlaget på jordbruk. På de ytterste fiskevær kunne to familier delte på en ku og åkerlappene var små som færingsegl. Lenger inne hadde jordbruket større betydning i kombinasjonen med kystnæringer, og inne i fjordene omsatte man i tillegg egen skog, gjerne foredlet til verdifulle produkt som tønner og båter. Men sesongfisket deltok man gjerne i, med egne båter og utrustning.

Kystkvinnenes liv skilte seg på mange måter fra det som deres medsøstre i innlandet levde. De var bakkemannskap og utrustere for sine menn som dro på sesongfiske eller i sjøfart. De kunne ha sesongarbeid med sildesalting på sjøbuer eller på klippfiskberg. De hadde ansvar for husholdet og sto for det meste av gårdsarbeidet når mennene var fraværende. De utførte arbeidsoppgaver som i innlandet var regnet som mannsarbeid.

Båten bant sammen veiløse kystsamfunn. Båten ble brukt til transport av folk til skole, kirke eller handelsmann. Den ble brukt i kystjordbruket til føring av husdyr og høy til beitemarker eller fra utslåtter. Men først og fremst ble den brukt til fiske. De tradisjonelle båttypene er som dialekter i et språk, samme grunnform med et vell av varianter og navn som fembøring, slagkeiping eller snidbotning. Den lokale båtbyggeskikken er utviklet gjennom århundre i en dialog mellom bruker og bygger og med formtrekk det er vanskelig å finne funksjonell forklaring på. Over alt i landet ble båtene bygget og utformet etter bruksområder både når de gjelder størrelse og lasteevne. Trengte man god lasteevne, lagde båtbyggeren den breiere og drektigere enn en skyssbåt som skulle være rask og lettrodd. Når det gjaldt fiskebåter avhang det om hvor langt til havs eller hvor langt av gårde man skulle. Fiske utaskjærs og i sesongfiskerier krevde store og sjøsterke båter med god plass til mannskap og utrustning.

I kystens byggeskikk finner vi også lokale varianter, men over alt var den preget av den doble orienteringen mot land og mot sjø. Kystjordbruket krevde uthus til dyr og forråd slik som lenger inne i landet. Særegne uthus kan vi finne, som i treløse områder der man bygde torvhus i utmark til oppbevaring av tørket torv som ble brukt til brensel. Kystgårdene var gjennomgående mindre, bygningene mindre og lagt i landskapet der det var mest ly for vær og vind. På grunn av det fuktige og forblåste klimaet beskyttet man de laftete bygningene med liggende panel. Det viktigste særtrekket ved kystgårdene var de bygningene og anleggene som orienterte mot sjøen og virksomheten der, båtstø til å dra opp båten, naust til oppbevaring av båter og utstyr og sjøhus til fiskeredskap og tilvirking av fisk.

I fiskeværene som lå nær de rikeste sesongfiskeplassene for sild eller skrei kunne det komme tusenvis av tilreisende fiskere som trengte rorbuer som husrom og plass til garnbøting og lineegning. Her satte væreiere eller fiskeoppkjøpere opp store anlegg for tilvirking av fangsten, saltebuer, tørrfisklager og hjell.

Se også Kystmuseet i Sogn og Fjordane, Hardanger Fartøyvernsenter og Mathilde, Nordnorsk fartøyvernsenter og båtmuseum, Måsøy museum, Nordkappmuseet, Norveg, Oselvarverkstaden, Sunnmøre museum og Borgundkaupangen, Museet Kystens Arv, Båtskott trebåtbyggeri, Herøy Kystmuseum, Norsk Fiskeværsmuseum, Skonnerten Anna Rogde, Foldvik Brygger, Handels– og gjestgjevarstaden Vågsberget, Knutholmen.