Norsk landbruk - en viktig del av norsk kulturarv

Det er også gjennom et aktivt landbruk at landskapet har endret seg over tid. Arven ligger i sporene etter våre forfedre og deres streben etter å skaffe nok mat og inntekt til å brødfø egen familie. Spenningen ligger i sporene etter gammelt beitelandskap, gamle grenseskiller, gamle hus og bygninger. Arven er ikke bare til stede gjennom oppdagingen av landskapets gamle og nyere historie. Arven ligger like mye i kjærligheten til jorda, til naturen og holdningen til at den enkelte gård skal overleveres neste generasjon i bedre stand enn da den ble overtatt.

For mange er kulturlandskapet et jordbrukslandskap med spor etter den historiske bruken av landskapet. Rundt omkring i Norge vil du finne helleristninger fra bronsealderen, for eksempel. Helleristningene i Alta, over 3000 i alt. Kikker du nærmere på disse helleristningene og du ser spor etter jordbruksmotiver, ja så kan du være ganske sikker på at du befinner deg i et av våre eldste jordbrukslandskap samtidig som du kan være ganske sikker på at nettopp dette landskapet fortsatt drives i dag. De visste hvor de fant de beste områdene å drive jordbruk, våre forfedre.

Kulturlandskapet har gjennom alle tider vært formet av og påvirket av mennesker og endringer i klima og naturgitte betingelser. Drivkraften bak utformingen av landskapet har vært endrede forutsetninger i form av befolkningsutvikling, marked og politikk. For det norske kulturlandskapet er også et politisk landskap: det er gjennom politiske vedtak det siste hundreåret at vi har satt oss i stand til fortsatt å dyrke hele landet.

Det landskap du reiser gjennom i Norge, er formet av menneskers kamp for å overleve. Tre prosent av arealet i Norge er dyrket, og de klimatiske forholdene for produksjon av mat er svært forskjellig etter hvor du er i landet. Samtidig er Norge i en særstilling, fordi vi har kalde vintre som i moderne jordbruk betyr mindre bruk av plantevernmidler, og vi har lange, lyse sommernetter som betyr svært mye for smak og utseende på produktene som avles. Det er i form av våre naturgitte forhold som topografi, klima og dyrking over hele landet at norsk mat har sin opprinnelse, sin identitet og sin kvalitet.

Kulturlandskapet har også sin identitet i de bygningene som preger landskapet. Enten det er i form av tradisjonsrik byggekunst i Hordaland eller Gudbrandsdalen, eller de rikt dekorerte stabburene i Telemark. Stavkirkene og steinkirkene fra 1100–årene er byggverk som forteller om at her har mennesker bodd og virket gjennom århundrer.

På samme måte har husdyrene satt sitt preg på landskapet. Sauen er i dag det husdyret som er mest med på å holde landskapet åpent, den er på mange måter kulturlandskapets slåttekar. Men enten det er snakk om sau, geit eller kyr, har de satt sitt preg på landskapet og utformingen av det i dag som i tidligere tider. Akkurat som de har vært avgjørende for bruken av jorda, og bygningene som hører til.

Norske fjorder har gjentatte ganger blitt kåret til verdens mest attraktive reisemål. Det er dyrkingen av landskapet langs fjordene som gjør fjordene attraktive, det er gårdene som klamrer seg til fjellsidene og forteller om et liv der matauk var dagens og framtidens viktigste gjøremål. Fjordene er samtidig et bilde på betydningen av at norske bønder også i framtiden må ha muligheter til å dyrke – hele landet. Det handler ikke bare om kulturlandskapet, det handler om kulturarven, om identitet og opprinnelse. Og det er bare gjennom produksjon av mat det er mulig at Norge også framover skal være verdens mest attraktive reisemål.

Se også Norsk Kulturarv, Kulturlandskapssenteret og www.kulturlandskap.net