Norsk vikingtid

Vikingperioden startet da folk nordfra, sannsynligvis fra Norge, angrep og plyndret Lindisfarne kloster, et kristent senter i øst–England, i et angrep som skapte stor frykt på den tiden.

Vikingenes inntog i Vest–Europa, da de plyndret, vant rikdom og senere slo seg ned der, var et resultat av tidligere og økt kontakt. Samtidige europeiske skribenter kalte dem "Menn fra nord" og skjønte at de kom fra den andre siden av Nordsjøen. Navnet "viking" bør helst reserveres for krigere som dro til sjøs. Mennesker utenfor de nordiske landene anså vikingene for å være brutale, men samtidig beundret de dem for deres dristighet, spenningssøken og sterke vandrelyst. Nordmenn kunne ikke ha gjennomført reisene sine uten de nordiske klinkbygde båtene som kunne bruke både seiler og årer, noe som gjorde dem til raske angrepsbåter. De to fullstendig bevarte vikingskipene som nå står i Oslo, Gokstadskipet og Oseberskipet, er klassiske symboler på vikingsivilisasjonen. Vikingenes håndverk og høye standard av sjømannskap gjorde det mulig for dem å krysse den store avstanden over Nordatlanteren til Grønland og Amerika. Deres aktiviteter førte mange steder både i Vest–Europa og Øst–Europa til at handel blomstret og til at en byøkonomi utviklet seg. Nye markeder og byer vokste fram i Norge: Kaupang ved Larvik, Tønsberg, Oslo, Bergen og Trondheim. Handelsbyene fra vikingtiden viser at håndverkere begynte å utgjøre en større samfunnsgruppe. Gullsmedene, treskjærerne og våpensmedene utviklet fargerike dekorasjonsstiler med dyr som motiv. Disse dekorasjonene viser hvordan det skandinaviske folket hadde en felles kulturell bakgrunn.

Rikdom i vikingenes verden var ikke bare et spørsmål om sølv og gull, men også om rikdom i anseelse og allianser. De hadde en egen skrift, runealfabetet. De hogde ut korte setninger som lar oss skimte individenes bragder, forretninger og vers. Blant folk av høy byrd ble skaldenes dikt skrevet og lært utenat. Vårt kjennskap til vikingene kommer fra de mange gravfunnene.  Slektningene plasserte gjenstander fra de avdødes hverdag i gravene deres, og disse gjenstandene finnes nå på museer. Mange av disse gravhaugene kan fremdeles sees i naturen. Gjenstandene gir oss en smak av rikdommen fra den denne perioden, men det er bare snakk om bruddstykker fra en verden som en gang eksisterte. De fleste vikingene var fredelige, og levde fra jordbruk, jakt og fiske. På Borg i Lofoten bodde en bondehøvding som var rik fordi han kontrollerte ressurser og handel nasjonalt og internasjonalt.

Før midten av 800–tallet var befolkningen for det meste hedninger. De hadde en etnisk religion med en rekke myter om forskjellige guder som f. eks. Odin, Tor og Frøya, i motsetning til kristendommens universalitet. Religion var en viktig del av deres hverdag, og dette ser vi både i kunst og runer. Noen av ukedagene våre er oppkalt etter gudene: onsdag er "Odins dag", torsdag er "Tors dag" og fredag er "Friggs dag".

Fra 800 til 1000–tallet ble de nordiske rikene gradvis til de "moderne" landene Norge, Danmark og Sverige. Kristningen av Norge under norske konger var i sterk grad resultatet av internasjonalisering fra kristne europeiske land og menneskene som nordmennene møtte. De resterende stavkirkene er de tidlige kristne kirkene dekorert med utskjæringer som viser bilder fra hedensk tid.

Vikingene levde på en tid da individualisme, pågangsmot, stor mobilitet og kulturell mangfoldighet var kvaliteter som ble høyt verdsatt. Kanskje ikke så forskjellig fra det vi verdsetter i dag?

Se også Lofotr Vikingmuseet, Raukr Viking og Vikinggården på Avaldsnes.